Døden er noe vi alle må forholde oss til. Den innhenter alltid våre kjære og oss selv til slutt.
Det kan være vanskelig å sette ord på tomrommet og savnet som oppstår når man mister noen man er glad i.
Det gjør så vondt. Selv om man sier at «livet må gå videre», så vil savnet alltid være der. Det er bare slik ting fungerer.
Historien om Bobby Moore og hans elskede kone Jerry kan kanskje beskrive følelsen som treffer oss når vi mister noen. En dag sovnet Jerry inn for alltid – alene igjen var Bobby, ensom og sårbar. De hadde vært gift i 59 år.
Da fotografen April Yurcevic Shepperd så den sørgende enkemannen foran kisten, ble hun så rart at hun bare måtte gi øyeblikket noen ord. Det var ikke meningen at hverken ordene eller bildet skulle publiseres, men fortellingen blir altså nå spredt videre, etter familiens eget ønske. Forhåpentligvis kan det hjelpe andre som er i sørgeprosessen. Derfor delte April bildet på Facebook.
Dette er ikke bare en historie om sorg, men også en historie som forteller at kjærlighet er sterkere enn alt annet i verden. Den er litt lang, men vi anbefaler å lese hele. Det er garantert verdt det.
”I dag ble jeg vitne til en kjærlighetsfortelling. Ikke den type kjærlighet som deles av unge mennesker som er halvfulle av lidenskap og sprengfylte av hormoner. Ikke den type kjærlighet som oppleves av nyforlovede som lar seg fengsle av ideen om komplett hengivenhet og det å leve lykkelig i alle sine dager.
I den verden vi lever i, der løfter brytes like raskt som et klubbeslag, så jeg i dag noe unikt – en enestående diamant. I dag så jeg en mann, en knekt mann, som sto og passet på hans aller kjæreste eiendel. Dette var kjærlighet i egen person.
Stegene hans da han gikk inn i rommet var tunge, men besluttsomheten hans var resolutt. Øynene fokuserte på destinasjonen lengst fremme i rommet. En stålgrå kiste var opplyst av lampene. Halve kistelokket var åpent. Den stengte delen ga fra seg en lukt av levende blomster i alle mulige former og farger. På siden var bånd dekorert med ord som «kone» og «Mor».
Da han kom frem, lente han seg over henne og kysset leppene hennes. Den svake kroppen hans kjempet for å holde seg oppreist.
Så kom de milde og vennlige ordene hans ut til henne. De var sikkert sagt utallige ganger, men denne gangen ble de med inn i evigheten.
«Jeg vet at du ikke kan høre meg,» hvisket han. «Men jeg elsker deg.» Så falt tårene.
Familiebesøk var ikke planlagt før noen timer senere. Han hadde kommet tidlig. Han ville ikke sløse bort disse siste timene. Hun hadde vært ved hans side i over 60 år, men det var ikke nok. På langt nær.
Han dro frem en stol og der satt de. Stokken hans på høyre side og den døde kona hans på venstre. Der satt han i nesten en time. Han strøk armene og hendene hennes. Det var som om han trøstet henne, men sannheten var at han trøstet seg selv.
At huden hennes var kald så ikke ut til å plage han. Ei heller at kroppen hennes var stiv eller at hun ikke responderte på ordene hans. Det høres merkelig ut, men dette kunne ha vært en helt vanlig scene fra et hvilket som helst hjem. Med unntak av de overdådige blomstene og små gavene fra venner med sympati, virket dette helt normalt.
Han holdt fortsatt hånden hennes og strøk håret hennes da familien begynte å komme inn.
«Hun er vakker, er hun ikke?» spurte han da barna hans kom. Alle var enige. Og de gråt.
Han satt ved hennes side i nesten fem timer. Utmattet og sliten, helt frem til kroppen hans krevde å trekke seg tilbake og for litt pusterom.
I dag var hun der fortsatt, liggende ved siden av han. Hun kunne blir berørt, sett eller kysset. Hva ville skje i morgen etter at hun var sunket ned i jorden? Tingene hennes vil fortsatt være der når han kommer hjem. Lukten hennes, handlelister, favorittstolen hennes, matrester i kjøleskapet, sengen deres. Deres seng. Hvordan kan noen sove igjen etter å ha ligget ved siden av sin beste venn i 59 år? Jeg kan ikke forestille meg at man kan sove igjen.
I dag ble jeg vitne til en fortelling om kjærlighet. Jeg kommer til å se den igjen i morgen, når historien ender, scenen er tom og lysene slukkes.
For Bobby og alt han er.”
Vi må aldri glemme våre kjære. I sorgen kan det hjelpe å huske at de aldri helt forlater oss. Del med Facebook-vennene dine om du er enig.
