Denne historien har kanskje ingen lykkelig slutt, men den har ett poeng som virkelig vekket interessen min. Jeg vet ikke om det er en sann historie, men temaet er like viktig uansett. Hvis du oppdager at du blir utnyttet og dårlig behandlet av personer du trodde brydde seg om deg, finnes det av og til ingen annen utvei enn det som denne mannen gjorde. Det kan ikke ha vært lett å gjøre det han gjorde, men han fortjener all respekt for beslutningen sin. Les bekjennelsen hans, så forstår du hva jeg mener.
Stedatteren min skal snart gifte seg. Bryllupsplanene har tatt opp store deler av hennes og hennes mors tid (jeg sier hennes mor ettersom vi ikke er gift, selv om vi har bodd sammen i 10 år) de siste seks månedene.
Stedatteren min tok eksamen til universitetet i desember. Jeg betalte for at hun skulle få muligheten til å studere på universitetet, og til tross for at det var en offentlig skole kostet det fortsatt nesten 350 000 kroner. Hun er arbeidsløs og har bodd sammen med oss hele tiden hun har studert, i tillegg til etter eksamen. Jeg kjøpte til og med en bil til henne sånn at hun kunne reise fram og tilbake mellom skolen og hjemmet.
Med jevne mellomrom pleide hennes udugelige far å dukke opp for å være sammen med henne, og hun falt alltid for det han hadde å si. Selv om han verken hadde betalt for studiene hennes eller noen barnebidrag (noe som var kjæresten min sin feil siden det ikke inngikk i skilsmisseoppgjøret), så elsket hun ham og ville ha ham i livet sitt. Han lykkes alltid med å bli lenge nok til å knuse hjertet hennes og la være å oppfylle løftene han gir henne.
Stedet hvor bryllupet skulle finne sted hadde plass til 250 personer. Jeg skrev ned en liste på 20 personer som jeg ville invitere, ettersom jeg skulle betale for alt. De sa at det ikke var noe problem og at de skulle ordne det. Så jeg sendte en melding til vennene mine om at de snart skulle få en invitasjon og at de måtte holde den aktuelle datoen ledig.
På lørdagen møtte jeg en av de vennene jeg hadde invitert til festen på golfbanen og spurte om han skulle komme. Han svarte at han ikke var invitert. Han fortalte at han bare hadde sett kunngjøringen i avisen, men at han aldri hadde fått noen invitasjon. Når jeg hørte dette sjekket jeg umiddelbart etter i avisen og det var riktig. Det var en kunngjøring med moren og hennes eksmanns navn. Mitt navn var ikke nevnt.
Dette ledet til ett ordentlig bråk mellom meg og kjæresten min, for jeg fikk vite at INGEN av vennene mine hadde fått noen invitasjon til bryllupet. Grunnen? Ingen av dem ble sett på som viktige å plassere blant de 250 gjestene. Jeg var veldig opprørt, men det var ikke så mye jeg kunne gjøre – vennene mine hadde allerede tatt det ille opp.
Kjæresten min fortalte meg at hun kunne prøve å klemme inn noen av vennene mine dersom noen andre av gjestene takket nei. Men dette ble det ultimate slaget i ansiktet for meg. Jeg kokte over.
I går hadde vi i alle fall en stor søndagsmiddag sammen med stedatteren min sine svigerforelder og en overraskelsegjest – stedatteren min sin biologiske far. Under middagen kunne datteren min meddele den glade nyheten at hennes ordentlige pappa hadde muligheten til å delta i bryllupet og at han skulle følge henne til alteret i kirken. Denne beskjeden ble møtt med positive kommentarer rundt bordet som “så flott!” og “helt fantastisk!”.
Jeg tror aldri at jeg har følt meg behandlet så dårlig før. Jeg skalv bokstavelig talt og brukte noen sekunder på å samle tankene mine, for jeg kan helt ærlig si at jeg ikke klarte å bestemme meg for om at jeg skulle gråte eller begynne å skjelle. Da tok jeg meg sammen og samlet styrke til å snakke, og reiste meg fra stolen for å utbringe en skål. Jeg husker ikke akkurat hvordan jeg formulerte meg, men det var noe som dette:
“Jeg vil gjerne utbringe en skål. Det har vært en stor ære for meg å være en del av denne familien de siste ti årene. På dette tidspunktet i livet kjenner jeg en stor takknemlighet mot bruden og brudgommen, siden de har åpnet øynene mine for noe viktig. De har vist meg at min rolle i denne familien ikke er den jeg trodde den var.”
På dette tidspunktet merket jeg at gjestene var litt forvirret og de kikket på meg med store øyne. Jeg fortsatte:
“Jeg trodde at jeg var en respektert, omtenkt og elsket stefar som stilte opp for familien, men det har vist seg at jeg snarere har rollen som en minibank – perfekt å tømme for penger, men ikke så mye mer. Jeg har tydeligvis blitt erstattet som verge, både på invitasjonene og i kirken, og jeg velger å takke for meg og etterlate rollen som finansier til min stedatters ordentlige pappa. Så skål til det lykkelige paret og veien de har valgt i livet. Dere kan alle finne veien ut herfra på egen hånd.”
Er dette egoistisk av meg? Det forventes at jeg betaler 3-400 000 kroner for ett bryllup jeg ikke får invitere noen til. Ett bryllup jeg åpenbart ikke er en del av. Jeg har rett og slett fått nok. Jeg har fått nok av stedatteren min og kjæresten min. Den samme kvelden avsluttet jeg vår felles konto og overførte pengene mine til min egen konto.
Jeg har rett og slett fått nok.
Jeg syns at han gjorde helt rett i å velge å gå. Det kjennes åpenbart ut som om han ble utnyttet av familien, og slik skal ingen trenge å ha det. Respekt for at han sto opp for seg selv. Hvis du også syns han gjorde det rette, kan du gjerne dele denne videre.
