Til tross for at menneskeheten har kommet langt på mange måter, har vi fortsatt noen feil. Antakelser er en av dem. Vi kan nemlig være veldig raske med å dømme hverandre utfra hvordan vi ser ut ved første øyekast. Men sannheten er jo at ingen mennesker er kun utseendet sitt, ett menneske er så mye mer. Denne historien handler om dette, og selve poenget med historien er at få mennesker til å se bort fra det ytre, og i stedet se litt mer på det som er inni hvert person. Det er en historie som jeg har valgt å dele videre, i håp om å vekke ettertanke. Vi må aldri glemme å prøve og elske våre medmennesker for hvem de egentlig er, uansett utseende.
Historien begynner med at en mann går inn på flyet og setter seg ned på plassen sin, rett ved vinduet. Det skulle bli en helt vanlig flyreise, fra Tokyo til Hong Kong. Men når en nokså overvektig kvinne satt seg ved siden av ham, blir hans største mareritt plutselig virkelighet.
“Hei! Hvordan går det?”, spurte kvinnen leende mens hun slo seg ned ved siden av meg. Hun måtte sette seg ned langsomt og presset ned den fyldige baken sin i setet. Hun tok all plass som var tilgjengelig.
I det hun prøvde å finne en komfortabel stilling, la hun den store armen sin på vår felles armstøtte. Hennes enorme størrelse tok opp hver eneste centimeter av tilgjengelig avstand mellom oss, noe som fikk meg til å trykke meg sammen mot vinduet jeg satt ved. Hun lente seg mot meg og repeterte spørsmålet sitt, med en positiv og vennskapelig stemme, som tvang meg til å snu meg og se på henne. “Hei.” svarte jeg med en tydelig skeptisk stemme.
Flickr
Jeg vendte meg tilbake til vinduet og stirret ut mens jeg furtet i stillhet over alle de timene jeg måtte sitte trang ved siden av dette monsteret. Hun puffet til armen min med sin store, kjøttfulle arm: “Jeg heter Laura. Jeg kommer fra Storbritannia. Og du da, er du fra Japan?”
“Malaysia”, mumlet jeg tilbake.
“Jeg er så lei meg om du har det trangt, kan du akseptere unnskyldningen min? Kom igjen, ta hånden min. Hvis vi skal være sammen i seks timer på dette flyet, bør vi i det minste være venner, syns du ikke?” sa hun mens hun viftet med den store hånden sin foran ansiktet mitt. Motvillig tok jeg henne i hånden i stillhet.
Laura begynte deretter å konversere med meg, uten å bry seg om mine uvennskapelige reaksjoner. Hun pratet ivrig om seg selv og sin reise til Hong Kong, hvor hun skulle møte noen venner. Hun skrev ned en liste over ting som hun skulle kjøpe til elevene hun underviste hjemme.
Jeg svarte kun med ett ord når hun spurte meg om forskjellige ting. Uberørt av de kjølige svarene som kom fra meg, nikket hun intenst og ga meg positive kommentarer til svarene jeg ga. Stemmen hennes var varm og omtenksom. Hun var hensynsfull og imøtekommende når vi ble servert mat og drikke, og forsikret seg om at jeg hadde nok plass for å kunne røre meg i setet mitt. “Jeg vil ikke trenge deg bort med elefantstørrelsen min!”, sa hun med genuin oppriktighet.
Til min store overraskelse begynte ansiktet som jeg hadde skydd for bare noen timer siden å lokke frem ett smil i ansiktet mitt. Jeg kunne ikke la være å langsomt slippe tak på den usynlige veggen jeg hadde prøvd å skape.
Laura var et interessant menneske å prate med. Hun var velutdannet og kunne mye om både filosofi og naturvitenskap. Hun kunne forvandle et emne som kjentes helt uinteressant ut om til noe ordentlig spennende og noe man ville finne ut mer om. Kommentarene hennes var humoristiske og inspirerende. Når samtalen vår gled inn på kulturelle spørsmål, ble jeg positivt overrasket av de intelligente kommentarene og gjennomtenkte analysene jeg fikk i svar.
Samtidig som vi satt å pratet men hverandre, klarte Laura også å få alle flyvertinnene som serverte oss til å gå videre med et smil på grunn av noe hun hadde sagt.
Da en av dem skulle ta bort tallerkenene våre, serverte Laura flere kommentarer om størrelsen hennes som fikk flyvertinnen til å vri seg av latter før hun klemte Lauras hånd: “Du får meg virkelig i godt humør!”
De neste minuttene hørte Laura oppmerksomt etter, og ga flere tips til flyvertinnen angående vektproblemet hun hadde.
“Jeg må jobbe nå, men jeg kommer tilbake for å prate med deg om dette”, svarte den veldig takknemlige flyvertinnen før hun gikk videre.
“Har du noen gang tenkt på å gå ned i vekt?”, spurte jeg Laura.
“Nei. Jeg har jobbet hardt for å bli den jeg er. Hvorfor skulle jeg forandre meg?”
“Er du ikke redd for å få hjerte- og karsykdommer som kommer med overvekt?”
“Ikke i det hele tatt. Du får bare de sykdommene hvis du hele tiden går rundt å bekymrer deg over dem. Det er ofte man blir vist reklame som skriker mot deg med ord som ‘frigjør deg selv fra den ekstra bagasjen du har, slik at du kan være deg selv’. Det er jo bare tull! Du kan ikke bli fri før du er trygg på hvem du er og hvordan du ser ut, uansett hvilken tid det er på døgnet eller året! Hvorfor skal jeg kaste bort tiden min på ulike dietter når jeg har så mye annet viktig å fordrive tiden min med, og så mange mennesker som jeg vil lære å kjenne? Jeg spiser sunt og går regelmessig. Jeg er så stor som jeg er fordi jeg er født til å være stor. Livet er så mye mer enn å være bekymret over størrelsen sin hele dagen.”
Hun tok en slurk av vinen sin. “Dessuten så har gud gitt meg så mye glede at jeg har behov for en større kropp for å få plass til alt! Hvorfor ville jeg risikere å miste all gleden min ved å gå ned i vekt?”.
“Folk ser meg ofte som en feit kvinne med en stor bakdel, store lår og ett par fyldige bryster som ingen mann noen gang skulle brydd seg om. De ser på meg som en slask. De tror jeg er lat og mangler viljestyrke. Men de tar feil.” sa hun og holdt opp glasset sitt mot den forbipasserende flyvertinnen, “mer av denne fabelaktige vinen, takk”. Hun så varmt på flyvertinnen og sa “fantastisk betjening fra personalet i dag, gi dere selv en klapp på skulderen!”.
Hun vendte seg tilbake til meg og fortsatte: “jeg er faktisk en liten person på innsiden. Jeg er så full av energi at mennesker har vanskelig for å henge med på tempoet mitt. Jeg har disse ekstra kiloene for å holde tempoet nede, hvis ikke ville jeg ha løpt rundt som en gal og jaktet på menn!”
“Jakter menn på deg?” spurte jeg henne og lo.
“Selvfølgelig gjør de det. Jeg er lykkelig gift men det hender fortsatt at menn frir til meg. De fleste av dem har problemer i sine forhold, og de trenger noen å betro seg til. Av en eller annen grunn liker de å prate med meg. Jeg tror at jeg burde ha blitt rådgiver i stedet for lærer!”
Hun tok en liten pause og sa med ettertanke: “Du vet, relasjonen mellom kvinner og menn er komplisert. Kvinner forguder menn og kaller dem “elskling” til de får vite at mannen har løyet for dem, da forvandles de til bitre personer! Menn elsker kvinner så mye at de ser på dem som sine sjelevenner til de tar en ditt på kredittkortene sine, da forvandles kvinnene til små djevler i mannens øyne.”
Lauras inspirerende samtale hadde forvandlet denne flyvningen til noe aldeles fantastisk flott. Jeg var også fascinert over hvordan mennesker nesten ble dratt mot henne. Når vi nærmet oss landing, sto nesten hele personalet ved setene våre og lo og tullet med Laura. Passasjerene rundt oss deltok også aktivt i all festligheten. Og Laura sto i midten av all oppmerksomheten og fylte hele flyet med varmen sin.
Da vi vinket adjø til hverandre inne på terminalen, så jeg at hun gikk mot en stor gruppe med voksne og barn som lo med hele ansiktene da de så henne komme. De jublet og klemte henne. Hun snudde seg og lo mot meg.
Jeg ble overveldet når jeg innså at Laura var en vakreste kvinnen jeg hadde møtt i hele mitt liv.
Syns du også at Laura virker som en flott kvinne? Lik gjerne du også 🙂
