Fedre og andre mannlige rollefigurer er veldig viktig i gutters utvikling når de vokser opp. Og for de som er heldige nok og har gode fedre, kan støtte seg på styrken fra faren til de selv blir justert og voksne. Men for de som har fraværende eller krenkende foreldre, er navigeringen i livet ofte vanskeligere. Heldigvis finnes det noen menn som forstår det, og prøver å gjøre ting litt utenom det vanlige for å være en positiv innflytelse på unge i samfunnet deres.
Gutten i historien nedenfor hadde en misbrukende, alkoholisert far, og jeg kan ikke forestille meg hvordan det var for han å vokse opp i det hjemmet. Men når en politimann kom til guttens hus for å ta faren bort, tok politimannen bort kilden til smerten. Når den samme politibetjenten kom inn i guttens liv igjen noen år senere, endret han livet til gutten for alltid…
«Når jeg var 8 år gammel, bestemte faren min seg at det var på tide å ta opp drikkingen og bli forbannet og slå moren min helseløs… igjen.
Siden dette var vanlig, gjemte jeg meg som regel i kjelleren sammen med lillesøsteren min til neste morgen, men vi hadde akkurat hatt en time på skolen om hvordan vi kunne ringe 911 hvis noe galt foregikk.
Jeg ringte 911. Jeg husker ikke at jeg snakket med noen, men jeg lot telefonen være på og prøvde å stille meg foran moren min.
Jeg gikk gjennom en vegg rett etter henne.
Kort tid senere kom to politimenn til oss og sparket inn døren… de så moren min og meg som lå på gulvet, og faren min som skjellte, og jeg husker at faren min ble lagt i håndjern, og jeg husker at faren min dro avgårde i politibilen mens ambulansen kom etter meg og moren min.
Jeg husker at politibetjenten kom til sykehuset, gjorde rapporten sin, ga søsteren min en teddybjørn, og det var det.
Faren min var endelig ute av livene våre etter at moren vår endelig turte å fortelle politiet alt og få besøksforbud, deretter opprette en sak om skilsmisse og gikk ut for å få seg en jobb.
For første gangen i livet mitt fikk jeg registrere meg hos Little Leauge. Jeg hadde ingen venner utenfor skolen og jeg var spent på å møte folk, men jeg var jævlig sjenert.
Jeg vet ikke hvordan Little Leauge opererer nå, men når jeg var en guttunge (nå jeg jeg i midten av 30-årene) var det en «prøve» i en stor gymsal med alle ungene i ligaen ett par timer hvor trenerne evaluerte alle sammen og prøvde å dele inn lag med samme nivå. Jeg hadde… ingen. Min erfaring med baseball var å ha en hanske moren min ga meg, og prøve å kaste en baseball i luften og fange den igjen på egenhånd. Jeg sugde virkelig hardt.
Vi dro hjem, og jeg visste selvfølgelig at jeg kom til å bli med på ett lag, men jeg tenkte at jeg kun kunne bli benksliter eller en plage. Den første dagen laget mitt skulle trene tok moren min meg med til sletta, hvor vi fikk t-skjorter og bukser til å spille i, møte laget og… treneren var politimannen som arresterte faren min.
Han sa aldri noe, han behandlet meg aldri annerledes enn noen andre, han tok ikke kontakt med moren min eller noe, men han satte meg og de andre lagmedlemmene i ulike sosiale sammenhenger slik at jeg kunne få meg venner. Den korte sommeren spilte jeg baseball og hadde en trener som brydde seg om meg, og virkelig endret livet mitt. Jeg var ikke redd for at faren min plutselig kom til å dukke opp, for politimannen som arresterte ham var treneren min. Mt slutten av sesongen, sannsynligvis fordi alle de andre ungene tryglet ham, tok han politibilen med på den siste kampen, og lot alle bytte på å sitte i førersetet og trykke på knappene.
Jeg spurte ham om jeg en dag kunne bli en politi som ham. Han fortalte meg at jeg ville blitt en bra politibetjent. Når jeg tenker tilbake på det, er det ganske morsomt.
Når jeg var 17, jobbet moren min to jobber for å få endene til å møtes, så jeg fullførte videregående tidlig og vervet meg. Jeg gikk ut av aktiv tjeneste, og ble med i nasjonalgarden… og gikk på college… Når jeg var ferdig med college, dro jeg til Irak for militærting… og tok en polititest i den samme avdelingen som passet på området hvor jeg vokste opp.
Ti år senere skulle politimannen som endret livene våre gå av med pensjon, og jeg gikk inn på kontoret hans og spurte om han husket meg.
Han smilte og sa «Jeg sa du kom til å bli en bra politimann.» Jeg skulle også bli intervjuet for en spesiell avdeling han var sjef for… SOM JEG IKKE FIKK… men hei, det er alltid en neste gang.
Jeg ser på konen min og barnet mitt og huset og alt jeg har, og det kommer fra en 8 år gammel gutt som var redd for alt, og en politimann som brydde seg som en Little Leage trener.»
Del denne historien videre som en hyllest til alle menn som er villige til å gjøre noe ekstra for de guttene som ikke hadde faren de fortjente!
Bilde: North Charleston/Flickr
