Mor og blogger Kathleen Fleming hadde nylig en opplevelse som var veldig irriterende. Den unge sønnen hennes smelte igjen badedøren, som ledet til at badespeilet falt i bakken og ble knust utover hele gulvet. Bildet ovenfor ble tatt rett etter hendelsen, og det forteller oss om volumet av ødeleggelsen og følelsen av panikk og fortvilele som hun må ha følt i det øyeblikket. Denne type opplevelse som kan skje med alle foreldre kan virkelig teste grensene til tålmodigheten vår, og selv om det er kortvarig, uansett om det er vanskelig å innrømme, kjærligheten til barna våre.
Men Kathleen satt tankene sine om foreldrerollen i perspektiv gjennom et fantastisk skrevet, gripende og rørende blogginnlegg. Det rørte meg, og jeg tror alle foreldre der ute kan dra en fordel av å lese dette. Føl deg fri til å dele de viktige ordene hennes videre, som allerede har blitt delt mange ganger, men alle foreldre du kjenner der ute! De er så veldig behagelige.
Her er Kathleens innlegg:
Dette var gangen min forrige onsdag.
Knust. Skarp. Forrædersk.
Dette var gangen min.
Det var sønnen min som gjorde dette.
Noen ganger, ofte faktisk, knuser ting – uten mulighet til å repareres. Og det tar pusten fra en… men en gang.
Det tok pusten fra meg når sønnen min stormet inn på badet, frustert, sint, lei på grunn av sine egne høytidelige grunner. Og når han valgte å SLAMRE baderomsdøren, klarte det tunge speilet å lirke seg løs og knase i gulvet – en million, KNUSTE biter ble etterlatt for å reflektere ettermiddagslyset.
Jeg var stille. Jeg undersøkte skaden og pustet dypt inn. Hunden ble plassert på utsiden sånn at han ikke kunne skade beina sine, og katten i kjelleren av samme grunn.
Jeg gikk inn i bakgården og følte de varme tårene som rant nedover ansiktet mitt. Det er utrolig hvor alene du kan føle deg som en enslig foreldre i disse øyeblikkene. Jeg innså hvor redd og skuffet jeg følte meg. Hadde dette virkelig skjedd? Ja. Det var virkelig.
Mens jeg sto og vurderte om dette var eller ikke var en indikasjon av den utviklende karakteren hans, hørte jeg tårene hans gjennom vinduet ovenfor meg, som kom innenfra baderommet.
Sjelen hans var i smerte. Det var ikke dette han hadde forventet, heller. Hei, Sinne – jeg husker ikke at jeg inviterte deg hjem til meg.
Skummelt.
Livredd.
Skamfull.
Angstfull.
Redd.
Pust dypt, #MamaWarrior. Pust dypt. Den lille skjøre sjelen trenger deg akkurat nå. Han trenger ditt aller beste. Din største medfølelse. Din mykeste og herligste morskjærlighet og sikkerhet. Flere dype pust. Gå, Mama.
Gå. Gå nå. Gå å åpne hoveddøra, list seg over det knuste glasset, hør at han hører du kommer, se inn den lille åpningen i baderomsdøren, og se ansiktet som du elsker mest i hele verden som nå er rødt av fortvilelse og vått av tårer, og stemmen hans er plutselig så spe: «Mamma, jeg kommer aldri til å gjøre det igjen, jeg er SÅ lei meg.» Mer tårer. Mer tørking. Slik en usikkerhet i det søte ansiktet hans.
Gå Mama. Ta ham. Gå nå. Ta ham opp i fanget ditt. Ja, du gråter også. Dette var veldig stort. Hold ham fast. Se som han krøller seg sammen til en ball i armene dine så fort. Se hvor ivrig han er til å bli elsket av deg. For å bli forsikret av deg. Se hvor liten han ennå er. Se hvor skjør den sjelen er.
Jeg elsker deg.
Du er trygg.
Jeg er her.
Den verste delen er over nå.
Jeg har deg.
Jeg er her.
Jeg elsker deg.
Gå Mama. Fortell ham om Sinne. Fortell ham nå. Sinne er en veldig sterk følelse. Du har rett til å føle Sinne. Sinne brenner hett. Det kan rense. Det kan også ødelegge. Han nikker. Han føler det. Han har møtt Sinne nå.
Det er en bedre måte å vise de store følelsene dine på.
Vi skal jobbe med det, sammen… i morgen.
Jeg er her for å hjelpe deg.
Du er trygg.
Du er aldri alene i sinnet ditt.
Du er aldri alene i redselen din.
Jeg er her. Vi er sammen.
Nå skal vi rydde opp sammen.
Og vi ryddet opp de knuste bitene. Vi kostet og vi støvsugde. Vi gjorde det i stillhet. Det var et tankefullt arbeid.
Noen ganger knuser ting. Noen ganger knuser vi dem. Det er ikke knusingen som teller, hvordan eller hvorfor. Det som betyr noe er hvordan vi svarer til knust-heten. Dreper det oss? Sender det oss ned en spiral med skyldfølelse og straff?
ELLER
Hjelper det oss å huske hvordan vi kan elske på det dypeste? Skyver det oss mot medlidelse og over hinderne av «rett» og «galt» og inn i KJÆRLIGHETEN?
Ja. KJÆRLIGHETEN.
Gå Mama. Gå nå. Ta barnet ditt opp. Lær det. Vis det. Lev det. Det heter KJÆRLIGHET. Gå. Nå.
Lik og del dette innlegget hvis du også syns at Kathleens ord var nydelige!
