Olaf Tufte avsluttet nettopp sin lange og fantastiske rokarriere med OL i Tokyo i sommer.
I løpet av sin karriere har han tatt flere medaljer. Blant annet tok han gull i singlesculler i to OL, i Beijing og Athen.
Han tok også to VM-gull og har også medaljer i både sølv og bronse.
Det er ingen tvil om at denne mannen var en ener i sin gren, og nå som han er ferdig med sin profesjonelle karriere som roer trekker han seg tilbake til et liv på gården utenfor Horten.
Olaf er jo ikke bare roer, han er også bonde og brannmann. Han har med andre ord noe å falle tilbake på nå.
På mandag skal den tidligere gull-vinneren gi ut bok sammen med forfatter Øystein Lie.
Der deler han en grusom opplevelse som han aldri har snakket om tidligere.
Han hadde vært på tur i sveitsiske St. Mortiz i høsten 2015 og da holdt den eminente utøveren på å miste livet.
Han beskriver hendelsen som en nær-døden opplevelse.
«Til å begynne med var det bare svart»
Overfor Dagbladet forteller Olaf om den grusomme hendelsen som skulle ryste han.
Han var på tur med kona Aina og deres to barn, og de bestemte seg for å dra opp til Julierpasset for å få inn litt høydetrening før et mesterskap.
De fulgte stien og da den tok slutt syns ikke Olaf de hadde kommet høyt nok opp. Han bestemte seg derfor for å begynne å gå videre oppover utenfor stien.
Han innså at partiet var noe uggent og ba kona og barna sette seg på et flatere steinparti for å spise lunsjen sin. Selv gikk han for å finne en ny og tryggere rute.
Plutselig befant han seg i et grus- og rasparti som begynte å bevege seg mens han stod der. Bare noen meter bortenfor var stupet på 200-300 meter rett ned.
Dagbladet spør om han fikk dødsangst.
– Ja, det vil jeg påstå. Det er greit at jeg er en hardere person enn gjennomsnittet. Men så hard er jeg ikke. Hvis grunnen begynner å bevege på seg, er det «point of no return». Jeg møtte prøve å komme meg ut av det, uten å sette ting i bevegelse, svarte han.
Han forteller videre:
– Til å begynne med var det bare svart. Det stoppet opp og jeg klarte ikke å tenke. Så begynte jeg å tenke på familien som befant seg ikke langt unna. Når skjelven kommer, får du ikke gjort noe. Det ble en kamp for å få kontroll på kroppen. Punkt én var å få kontroll på pusterytmen, slik at jeg kunne roe meg og begynne å tenke.
Olaf følte han kjempet i flere timer, og han frøs til. Familien hans ringte, men han fikk ikke tatt telefonen.
Omsider kom han seg vekk fra det livsfarlige området – til familien forklarte han kun at han stod litt klønete til.
Han beskriver hendelsen som noe av det mest dramatiske han har opplevd om kommer med en tydelig oppfordring:
– Jeg vet ikke hvilken fjellvettregel det er. Men følg alltid stien!
Det hørtes utrolig skummelt og ekkelt ut. Selv vet jeg ikke hva jeg hadde gjort i en sånn situasjon.
Det er bra du kom deg trygt ut av det Olaf!
