Forfatteren Anne Holt (62) delte tirsdag kveld et overraskende innlegg på Facebook.
I innlegget forteller hun om sykdommen hun har.
Samtidig som hun forteller sin sykdomshistorie, beklager hun at hun ikke har kommet med dette før, at det har tatt henne for lang tid. Nå håper hun at det ikke er for sent å bidra.
«Jeg har lidd av alvorlig endometriose», skriver hun blant annet. Hun forteller om symptomene og hva hun har opplevd.
Dette skriver Anne Holt
Dette er innlegget i sin helhet – og dette bør virkelig leses i sin helhet, ettersom mye av det hun forteller og beskriver rett og slett er hjerteskjærende:
«EN LITEN FORTELLING SOM KOMMER SENT, MEN KANSKJE GODT. OM DU ORKER.
Folkesykdommen endometriose synes omsider å ha kommet på dagsordenen. Det var på tide. Sykdommen går i korthet ut på at vev som dét i livmorens slimhinner også vokser andre steder. Det kan være i livmorens muskellag, eller helt utenfor livmoren. Det blør derfor jevnlig, altså der det ikke skal blø. Inni magen, liksom. Google it. Det trenger ikke jeg, for jeg har lidd av alvorlig endometriose.
Livet fra puberteten og fram til jeg endelig fikk fjernet livmoren og omkringliggende herligheter som 38-åring var fint på veldig mange måter. Men med jevne mellomrom var det også et sant smertehelvete. Allerede som tenåring hadde jeg så enorme menstruasjonssmerter at min salige bestemor – en gang jeg var hos henne som 16-åring og kastet opp av magekramper – skjenket meg snydens på brandy i et forsøk på å dempe det hele. Og hun var sykepleier!
Alle kronikere kan fortelle at man på et vis venner seg til smerter. Så også jeg. Gikk til legen nå og da, helst da. Som regel fikk jeg høre at alt ville bli mye bedre når jeg fikk barn. Når, ikke hvis. Slik var det på 70-tallet, da gråhårede herrer utgjorde flertallet av dem i hvit frakk med spesialisthjemmel. P-piller ble foreslått hver eneste gang. Siden jeg holdt meg til jenter som sexpartnere fant jeg det ganske absurd å skulle forurense kroppen med den slags unødvendigheter. Prøvde likevel. Det hjalp ingenting.Én ting var smertene. Som sagt venner man seg egentlig litt til dem. Man planlegger. Hytteturer og store fester, reiser og begivenheter. I den predigitale verden gikk jeg med syvende sans i lomma, der sykluser nøye var forsøkt predikert og notert. Foran de aller viktigste begivenhetene, som eksamener (og juss-eksamenene den gang var svære!), fikk jeg utskrevet menstruasjonsutsettende piller. Som forkludret alt enda mer. Men altså: smertene var nå én ting.
Blødningene var likevel det verste. Svære. Pinlige. Plagsomme. De førte til svimmelhet og slapphet, blodmangel og depresjoner. Jeg blødde overalt. Forbruket av madrasser og sengetøy var enormt. Trusene mine luktet klor; bestandig. På hytteturer snek jeg med meg stikklaken og BioTex, og sov dårlig. Vi snakker om å stå opp fire-fem ganger hver natt, selv med komboen svær tampong, gammeldags Saba Self Sit, nattutgaven (tidenes tjukkeste bind) og dasspapir tullet sammen i brede bleier i tillegg. Jeg knasket jerntabletter og Paralgin Forte og håpet av og til på å dø i søvne.
Å be dommere på Oslo tinghus om å få en pause i rettsforhandlingene hver time, var noe av det pinligste jeg visste. De sa alltid, relativt bryskt, nei med en gang. Da ble jeg nødt til å forklare hvorfor: Om det enn var et tilfelle av blodbad som kanskje skulle behandles for domstolen, var det kanskje ikke nødvendig å demonstrere det så overtydelig som jeg kom til å gjøre uten muligheten for å gå på toalettet. Betroelsen førte alltid til at jeg fikk innvilget så mange pauser jeg bare måtte lyste, men jeg innrømmer glatt: Det var pinlig, det var fælt, det var ydmykende.
Ingen lege hjalp meg. Ikke før jeg før jul i 1996 kom i kontakt med en gynekolog som antakelig reddet sjela mi, om ikke akkurat livet mitt (kanskje det også). Jeg har ikke snakket med henne siden mars 1997, så jeg skal ikke navngi henne. (Men jeg kan røpe at hun er det moderlige opphavet til Norges kanskje største skøyteløper gjennom tidene, i alle fall etter 1980!)
Hun skjønte hva som feilte meg umiddelbart. Hun undersøkte meg. Hun trøstet meg. Hun var et varmt, klokt fag- og medmenneske som så meg inn i øynene og holdt meg i hånden og visste nøyaktig hvor fælt jeg hadde det og hadde hatt det i over 20 år. Aldri har jeg vært så takknemlig. Aldri
Jeg gikk helt i oppløsning, slik man av og til gjør i møte med godhet. Hun er et av de fineste menneskene jeg har møtt i mitt liv. Den aller beste legen. Brutalt, og med den største miskunn, fortalte hun meg at jeg måtte fjerne det som var der nede. Bare slik ville jeg vinne livet tilbake. Jeg var barnløs. Toget skrek på perrongen. Jeg måtte la det gå, selv om jeg gråt like mye som jeg blødde. At et mirakuløst møte med min store kjærlighet knappe to år senere skulle gi meg den ufattelige gleden å bli mor likevel, ante jeg ikke da.
Livmoren ble tatt, av en utrolig dyktig kirurg/gynekolog på Røde Kors. Jeg betalte for det selv, pinlig også det, men jeg orket bare ikke å stå i kø. Etter operasjonen har livet selvsagt ikke bare gått oppover, slik oppfører ikke liv seg, de svinger, men smertene og det uhyre problematiske med å blø så mye, så ofte, så overalt, ble borte. Det hele ble noe helt, helt annet.
Jeg måtte bli 62 år før jeg fortalte denne historien til andre enn noen ytterst få. Jeg byr den fram nå, i håp om å bidra med mitt for å øke fokus på endometriose som den folkesykdommen det er. Hver tiende kvinne i menstruerende alder lider av dette. Det innebærer at den egentlig også rammer menn, barn, gamle og unge. Kvinner med endometriose er kjærester og mødre, døtre, ungjenter og arbeidstakere. De er studenter og uføre og professorer. Så uendelig mye går tapt, både menneskelig og økonomisk, i den blodige smertepølen endometriose kan være
Takk, dere unge kvinner som i den seneste tid har fortalt deres historie om denne sykdommen. Takk, og unnskyld for at jeg ikke joina dere tidligere. Kunnskapen, forskningen, behandlingen og forståelsen for endometriose må rett og slett bli mye, mye bedre.
Kanskje er det aldri for sent å bidra.»
Endometriose
Norsk Helseinformatikk skriver på sine nettsider at Endometriose, som er sykdommen Anne Holt forteller om, ofte gir symptomer som ligner på sterke menstruasjonssmerter. Noen får kroniske smerter.
Norsk Helseinformatikk anslår at mellom seks og ti prosent av kvinner har sykdommen med symptomer, i tillegg får noen diagnosen uten å ha symptomer.
Blant kvinner med barnløshet forekommer endometriose enda hyppigere, skriver NHI.
Vil du vite mer? Les mer på endometriose.no.
Enorm respons
Det er tydelig at mange setter pris på åpenheten og ærligheten rundt sykdommen Anne Holt har slitt med.
Nå får hun enorm respons.
Over tusen har gitt et likerklikk, og over hundre har lagt igjen en kommentar.
Innlegget ble publisert sent i går kveld.
«Takk, Anne. Du bidrar til et bedre liv for mange kvinner», skriver Anne Grosvold til Anne Holt.
«Et viktig og modig innlegg !», skriver en annen.
«Fantastisk viktig at du deler ❤️ for meg er det 3 år og 1 uke siden jeg fikk livet tilbake, og for ett liv det har vert ❤️», skriver en tredje.
Elisabeth Andreassen har også kommentert: «Takk for at du deler av din historie. Jeg deler den på min side. ❤️?☀️».
Anne Holt har takket Elisabeth Andreassen for at hun vil dele på sin side.
Det er så modig av Anne Holt å dele dette – og det er så utrolig viktig. Jo mer åpenhet rundt slike ting, jo lettere blir det for oss alle.
Pass på at dette når ut til så mange som mulig: Trykk på DELEKNAPPEN nå.
Og scroll deg ikke videre før du har gitt modige Anne Holt et hjerte eller en tommel opp.
