Dette er historien om Lisa, som ble født inn i en familie som ingen barn noensinne burde bli født inn i. Det er en fiktiv historie, men den er inspirert av virkelige hendelser.
Hver dag er flere titusener med barn i dårlige hjem – og det kan vi aldri akseptere. Derfor er ikke dette bare en historie om Lisa. Det er også hennes brors historie – og dessverre også virkeligheten for mange barn som lider stille.
Lisa ble født i 2004 i en forstad i London.
I familien fantes det allerede en gutt, Lisas storebror John som bare var ett år da Lisa ble født.
Det tok ikke lang tid før Lisa og John havnet i en fosterfamilie, barnevernet fastslo at deres egne foreldre ikke kunne ta hånd om barna slik som foreldre bør.
Etter bare noen år i sin nye familie kom det frem at Lisa hadde vært utsatt for seksuelle overgrep av pappaen i fosterfamilien.
John og Lisa fikk derfor flytte hjem til sine biologiske foreldre igjen.
Moren klarte ikke Lisa, og syntes alltid at hun var et problem. Jentungen var ikke mer enn seks år gammel, men moren syntes alltid at datterens oppførsel var upassende og av seksuell karakter, og hun irettesatte henne mer enn gjerne.
John fikk seg også noen slag innimellom, men det var stort sett alltid Lisa som fikk de verste og hardeste.
Med årene ble mishandlingen bare verre og verre, og til slutt gikk det så langt at Lisa ikke kunne være med på kroppsøving på skolen lenger. Hun var redd for å kle av seg foran klassekameratene, fordi arr og blåmerker prydet hele den underernærte kroppen hennes.
Familiens sosialsekretær ringte innimellom, men ettersom mammaen ga inntrykk av at familien hadde det bra, ble det aldri noe hjemmebesøk. Mishandlingen og overgrepene bare fortsatte.
Til slutt hadde det eskalert så mye at Lisa fikk slag og spark fra både stålrør og hammer. Det hendte også at faren fant frem en machete. I tillegg brukte moren Lisas kropp som et lerret, og skrev stygge ord på henne.
Det kunne stå ord som hore, ludder, incest og misfoster.
Lisa ble sultet og begynte å bli ekstremt underernært. Broren hennes prøvde å snike til henne litt mat innimellom, men når det ble oppdaget ble også han slått og mishandlet hardt. Vanligvis slapp han unna den grove mishandlingen som Lisa opplevde daglig.
En dag slo Lisas mamma sin datter så hardt at hun fikk flere brudd i armen.
Etter at moren oppsøkte sykehus for sin egen del, begynte legen å få mistanker.
To uker senere kom barnevernet på besøk, først så de bare parets sønn, som var velkledd og flidd. Likevel la de merke til at noe ikke var helt som det skulle. Når de spurte ham hvor hans søster befant seg, ristet han bare på hodet.
Etter en stund dro mannen og kvinnen igjen, men det tok ikke lang tid før de kom tilbake. Denne gangen hadde de med seg politiet.
De begynte å søke i det skitne og falleferdige huset. Til slutt fant de frem til en garderobe. Da de åpnet døra til garderoben fikk de se et syn som ingen av dem noen gang vil kunne glemme.
I garderoben, som stinket av avføring og urin, lå Lisa.
Kroppen hennes var så avmagret at hun knapt kunne reise seg opp.
Lisa ble fraktet til sykehuset der flere leger jobbet hardt for å hjelpe henne, men Lisas kropp hadde gitt opp.
Hun kunne hverken prate eller uttrykke noen form for følelser. Etter å ha ligget urørlig i sykehussengen i tre dager, døde hun bare ni år gammel.
Akkurat hvorfor Lisa døde er det ingen som vet, men mange tror at den største grunnen handler om den totale mangelen på kjærlighet, nærhet og ømhet.
Etter at politiet hadde ransaket huset for å sikre bevis mot foreldrene, fant de en krøllete lapp under Lisas pute.
På lappen stod det:
”Hva har jeg gjort feil? Alt jeg noensinne ønsket var at min mamma og pappa skulle elske meg, slik som min klassekameraters foreldre elsker dem. Jeg vet ikke hvorfor jeg aldri var bra nok. Jeg prøvde alltid å være morsom og snill og gjøre akkurat som mamma ba meg om. Men likevel var jeg alltid en skam, og sånne som meg er ikke verdt noe …”
Lisas foreldre ble begge to dømt til lang straff, og John fikk komme til en bra familie, en familie som elsket ham og som ga ham alt et barn trenger.
Slik ble det ikke for Lisa. Lisa ble sviktet gang på gang. Av sin familie, av barnevernet, av skolen og av sin fosterfamilie.
Alle barn har rett til å bli elsket. Likevel skjer dette hvert sekund, hvert minutt, hver time og hver dag. I alle land, alle steder og alle kulturer.
Et barns hjem skal være fritt for vold. Det skal være et trygt sted. Barn trenger kjærlighet, ømhet og nærhet, og en klem kan noen ganger være verdt mye mer enn du noensinne hadde kunnet ane.
Vær snill å del denne historien med alle dine venner på Facebook, for å si at ingen barn noensinne skal trenge å ha det vondt og ikke føle seg elsket.
Jenta på bildet på Facebook har ingenting med hendelsen å gjøre.
