Livet er ikke alltid en dans på roser – i øyeblikket kan det være både urettferdig og tøft.
Du har kanskje allerede opplevd tøffe perioder, og har du ikke det kan du være sikker på at det vil skje, før eller siden. Ingen går gjennom livet uten å ha en krise.
I løpet av disse tøffe tider er det viktig med støtte og kjærlighet. Det er det eneste som gir styrke og trøst.
Uansett om det kommer fra familien din, husdyret ditt, dine venner eller fra en komplett fremmed: Små handlinger av vennlighet kan gjøre en stor forskjell.
At du skal bli forlatt av ektemannen, og bli ensom med 6 barn er heldigvis ganske uvanlig, men vi er nok mange som har blitt latt i stikken av noen vi elsket.
Kanskje er det derfor denne fiktive historien traff meg så hardt i hjertet, for jeg kunne virkelig kjenne meg igjen i visse deler.
Det er budskapet som er viktigst, og moralen i denne fortellingen er noe vi alle kan ta med oss, så del gjerne videre.
Slik forteller den forlatte moren hva som skjedde
I september 1960 våknet jeg opp en morgen med seks sultne barn og bare 10 kroner i lommen. Min ektemann og barnas far hadde forlatt meg, han var sporløst borte.
Mine gutter var mellom tre måneder og sju år gamle, og søsteren deres var fire år.
Egentlig gjorde det kanskje ikke så mye – barnets far hadde likevel ikke vært en særlig god far, alle følte en frykt når han var i nærheten. Da vi hørte bilen hans komme mot oppkjørselen, pleide barna å løpe i vei og gjemme seg under sengene sine. Men ektemannen min lyktes likevel å dra inn litt penger hver uke, slik at vi kunne kjøpe mat.
Da han bestemte seg for å stikke, skulle sannelig mishandlingen og slagene forsvinner – men det gjorde også maten på bordet.
Om det nå fantes et velferdssystem i landet vårt ved det tidspunktet, så hadde i alle fall jeg aldri sett noe av det. Hvor som helst.
Jeg vasket barna rene, slik at de så ordentlig og fine ut, så satte jeg på meg den fineste kjolen jeg hadde. Jeg lastet inn ungene i vår gamle og rustne Chevrolet fra 1951, og kjørte i vei jakt på en jobb.
Jeg dro til hver eneste fabrikk, butikk og restaurant i vår lille by. Helt uten fremgang.
Om det var mulig ble barna igjen i bilen og forsøkte å være stille, mens jeg forsøkte å overbevise sjefer om at jeg var villig til å lære meg hva som helst, jeg kunne gjøre hva som helst. Jeg var bare tvunget til å få en jobb.
Men til tross for alle turene fantes det ingen ledig jobb.
Det siste stedet vi gikk til lå noen kilometer utenfor byen. Det var en gammel restaurant som var bygget om til en trailerkafé. Stedet fikk kallenavnet «Big Wheel».
En gammel kvinne, som alle kalte «Farmor», eide stedet. Hun kikket ut fra vinduet sitt da vi kom. Hun trengte noen som kunne ta nattskiftet, fra kl. 23 på kvelden til sju om morgenen.
Hun betalte 44 kroner i timen, og jeg kunne starte umiddelbart.
Jeg sprang bokstavelig talt hjem, og ringte umiddelbart til tenåringen som bodde i gaten vår. Hun brukte å sitte barnevakt hos oss, og jeg ble enig med henne om at hun kunne sove på min sofa for 150 kroner per natt. Hun kunne komme i pyjamasen sin, barna ville uansett ligge og sove da.
Hun syntes det hørtes bra ut, så det var ikke noe problem å finne en løsning. Den natten, da barna skulle gå og legge seg, takket jeg høyere makter for at jeg lyktes å finne en jobb.
Og så startet jeg å jobbe på «Big Wheel». Da jeg kom hjem på morgenen vekte jeg barnevakten, og sendte henne hjem med en hundrelapp. Det var rundt halvparten av hva jeg i gjennomsnitt tjente hver natt.
Ukene gikk og oppvarmingskostnadene for huset gikk opp. Vi levde på grensen. Dessuten hadde dekkene på vår gamle «Cheva» punktert. Jeg var tvunget til å fylle dekkene med luft på vei til jobben, og hver eneste gang jeg skulle dra hjem.
En særskilt, dyster høstmorgen slepte jeg meg til bilen for å dra hjem fra jobb. Da fant jeg fire dekk i baksetet. De var helt nye! Det var ingen lapp eller melding. Det fantes ingenting i bilen, bare fire nye, fine dekk.
”Finnes det virkelig engler i vår lille by?», undret jeg på.
Jeg gjorde en avtale med den lokale bensinstasjonen. I utbytte for å montere de nye dekkene, kunne jeg rengjøre sjefens kontor. Jeg husker at det tok mye lenger tid å skrubbe gulvet hans, enn hva det tok for bilfirmaet å bytte dekkene.
I løpet av denne tiden var jeg tvunget til å jobbe seks netter istedenfor fem, men det var fortsatt vanskelig å få alt til å gå opp. Julen nærmet seg, og jeg visste at det ikke var noen penger til julegaver for barna. Jeg fant en rød boks, og startet å reparere og male noen gamle leketøy, som jeg tenkte å gi i gave. Jeg gjemte presangene i kjelleren, slik at julenissen kunne hente dem på julaften.
Klær til barna begynte også å bli et problem. Jeg forsøkte å lappe sammen guttenes bukser, men det var bare et tidsspørsmål innen de var ubrukelige.
Jeg jobbet natten til julaften, og de vanlige stamkundene drakk kaffen sin på «Big Wheel». Der fantes lastebilsjåførene, Leif, Frank og Kim – men også trafikkpolitimannen Joe.
Noen musikere hang ved et bord, etter sin opptreden på et sted i nærheten. De var opptatt med å spille flipperspillet vårt.
Stamgjestene satt mest og pratet gjennom de små timer på morgenen, for å så sette seg inn i sine store lastebiler og kjøre sin vei før solen sto opp.
Da det var dags for meg å gå hjem kl. 07.00 på morgenen på julaften, så jeg at det lå masse pakker i min gamle, slitne Cheva. Den var helt fylt med merkelige esker
Jeg åpnet frontdøren kjapt og startet å rote rundt i baksetet. Da jeg åpnet den første esken var den full av små, blå jeans i ulike barnestørrelser. Jeg åpnet en annen eske, den var full av skjorter og trøyer.
Og så tittet jeg i de andre eskene..
Der lå det godteri, frukt og flere matkasser. Det lå en stor juleskinke, konserverte grønnsaker og poteter. Det fantes pudding, kaker, paier og mel. Jeg fant til og med en pose med toalett– og rengjøringsprodukter.
Og i en pakke lå det fem leketøysbiler og en vakker liten dukke..
Da jeg kjørte tilbake til huset gjennom tomme gater, samtidig som solen sakte steg over byen, gråt jeg av takknemlighet. Og jeg kommer aldri til å glemme gleden i ansiktet på mine små, dyrebare skatter den morgenen.
Jo, visst fantes det engler i vår lille by, den gangen for lenge siden i desember.
Og disse hang på «Big Wheels» lastebilkafé.
Glem ikke å trykke på DEL og LIK-knappen, om du også ble rørt av å lese denne historien.
