I oktober kom den triste beskjeden om at den 33 år gamle kunstneren Lene Marie Fossen hadde gått bort.
Kunstneren gjorde inntrykk på mange ved å gi sykdommen anoreksi et ansikt. Hun var blant annet gjest i God morgen Norge, og snakket om hvordan det var å leve med den fryktelige sykdommen.
Lene Marie Fossen tok også sterke selvportrett, for å vise frem de «fysiske arrene». Nå har filmen om kunstneren kommet, og den er mildt sagt sterk.
Filmen har premiere i dag, 17. januar, og har allerede skapt både debatt og fått gode terningkast av anmeldere.
VG ga terningkast seks. Avisen beskrev også opplevelsen foran kinolerret som ekstraordinært sterk.
Hjerteskjærende detaljer avsløres
I filmen får man bli bedre kjent med Lene Marie Fossen, og man får vite mer om sykdommen hun slet med.
Dokumentaren avslører også en rekke detaljer rundt sykdommen – noen av de så sterke og vonde at det nærmest er umulig å holde tårene tilbake.
Sykdommen har blant annet sørget for at hun aldri nådde puberteten – det påvirker stemmen hennes i voksen alder.
I filmen får vi vite om både opp- og nedturer. Det er spesielt én nedtur som gir klump i halsen: Underernæring har ført til at synet hennes er nedsatt.
I tillegg hadde hun en bilulykke som ga henne kroniske nakkesmerter. VGs anmelder påpeker at det virker som om den slukket livsgnisten hennes.
Dette svarer regissøren
En av regissørene bak filmen, Espen Wallin, lot seg intervjue av God morgen Norge kort tid etter dødsfallet. Han var ikke bare regissør av filmen, han var også en nær venn av Lene.
Espen Wallin synes anmeldelsene er fantastiske, og mener Lene ville vært både stolt og fornøyd.
Wallin kan også bekrefte at det har vært vanskelig å jobbe med dokumentaren, og at det har vært vanskelige vurderinger underveis.
– Det er klart at det er spesielt å være så tett på noen, og som også er syk. I prosessen med å lage filmen hadde vi flere ganger hvor vi hadde en fot i bakken for å se om vi skulle fortsette å filme. Vi hadde løpende dialog med Lene Marie, med familien hennes, med våre støttespillere og med behandlingsapparatet, forteller Wallin til Newsner.
Han forteller også litt om hvordan det nedsatte synet påvirket Lene Marie:
– Synet hennes preget henne ikke isolert sett så mye i hverdagen, men det påvirket henne veldig da dette faktum gjorde at hun innså at konsekvensene av anoreksien nå gjorde fremtiden som fotograf usikker, og dermed hennes vei mot å bli bedre fra anoreksien mindre.
Espen Wallin tror også at nakkeskaden hadde stor påvirkning på Lene sin videre tilfriskning.
– Den påførte henne mye fysisk smerte samtidig som den ga henne stor bekymring om mulighetene som fotograf framover, sier han og fortsetter:
– Det ble vanskelig for henne å holde hodet oppe, og det ble problematisk å svelge. Dette var helt klart en stor grunn til at Lene fikk det tøft etter ulykken
Ingen eksperter med i dokumentaren
VG påpeker i sin anmeldelse at filmen vil bli omdiskutert, spesielt fordi ingen eksperter kommer til orde i filmen.
– Enkelte vil mene det samme om denne dokumentaren, som enkelte vil kunne mene om Fossens fotografier: At den, mer eller mindre i kraft av å eksistere, «romantiserer» sykdom, står det blant annet i anmeldelsen.
Overfor Newsner begrunner Espen Wallin valget om å ikke ta med eksperter slik:
– Det har vært helt bevisst at ingen «eksperter» kommer til orde i filmen. Men vi har hatt tett dialog med eksperter, med noen som er rammet av anoreksi og av pårørende til noen som er rammet av anoreksi under prosessen med å lage filmen. Det at eksperter ikke er med er rett og slett for at det er kunstneren Lene Marie Fossen vi lager film om.
Hvil i fred, Lene Marie Fossen. Jeg er sikker på at åpenheten din kommer til å bety mye for andre i lignende situasjon.
Gi Lene Marie Fossen et hjerte i kommentarfeltet under, og del gjerne artikkelen videre slik at så mange som mulig får sett denne viktige og sterke filmen.
