Da jeg var 18 år var jeg vant til å unngå mitt eget speilbilde. Jeg lærte meg å se bort, ettersom jeg ikke ville se sannheten – at jeg veide 124 kilo.
Men en dag da jeg skulle sette meg i bilen så kunne jeg ikke unngå å se refleksjonen av meg selv i speilet. Jeg kjente ikke igjen mennesket som så tilbake på meg.
Jeg satte meg i bilen og gråt. Deretter dro jeg hjem til mammaen min og ytret for første gang ordene «jeg orker ikke mer». Det ble startskuddet på en lang reise som til slutt førte til at jeg gikk ned 50 kilo. Gjennom tiden har jeg lært meg ting jeg skulle ønske jeg hadde visst om fra starten. Dette er tingene ingen fortalte meg om vektnedgang:
Å ha slik overvekt var noe jeg ble påminnet til alle døgnets tider. Det er ikke bare at man ikke orker ting. Det gjør også ting som å se seg i speilet eller å knyte skoene til et mareritt. Det var også en konstant følelse av å ikke være som alle andre.
Helt nye vaner
Det første jeg måtte gjøre da jeg ville endre vekten min var å se på hva som var nyttig og hva som ikke var nyttig mat. Her kom mitt første sjokk: Alt jeg hadde trodd hele livet var nemlig feil.
Det viste seg at min redsel for fett egentlig var en av de største årsakene til min overvekt. Hele mitt liv hadde mine omgivelser pratet om fett som om det har vært årsaken til fedme, men da jeg begynte å dykke dypere inn i dette innså jeg at de fettfattige produktene som finnes i alle hyller faktisk er verre enn de «vanlige».
Jeg lærte meg at grunnen til det var at de fettfattige produktene oftest inneholder mer sukker. I dag vet vi jo at det er sukker og karbohydrater som gjør at vi mennesker legger på oss. Når man spiser sukker og karbohydrater produserer kroppen insulin, og det er dette hormonet som gjør at vi legger på oss fett.
Mel er sukker
Det ledet meg videre og jeg fant ut at det finnes en annen skurk i sortimentet, nemlig mel. Det utrolig finmalte melet som produseres i dag er knapt sammenlignbart med det som eksempelvis min mormor spiste da hun var ung.
Mel får blodsukkeret til å stige raskt, og følgene blir høye insulinnivåer. Det samme gjelder for hvitt brød og pasta. Da jeg forsto dette tente jeg: «Jeg har jo i alle fall poteter og ris, det er jo nyttig». Men så feil kunne jeg ta. Jeg fant ut at til og med stivelse som finnes i poteter og ris gjør oss tjukke.
«Men kroppen BEHØVER jo karbohydrater for å fungere, spesielt hjernen» tenkte jeg da. Jeg måtte erkjenne nederlag også på dette punktet, ettersom mennesker har klart seg i titusener av år uten så mye karbohydrater og stivelse som myndighetene anbefaler oss å spise nå for tiden.
Noe som virkelig fungerte
Jeg lærte meg at når man kraftigt begrenser inntaket av karbohydrater (jeg spiser mindre enn 20 gram karbohydrater om dagen) så havner kroppen i et stadie som kalles for ketose. Da begynner kroppen å anvende sitt eget fett som energi.
Etter å ha mislyktes med utallige forsøk på å regne kalorier, begrense porsjoner og prøvd mange ulike dietter trodde jeg at løpet var kjørt. Men da jeg virkelig turte å utfordre fordommene mine begynte det å skje ting.
Men jeg falt snart ned i en felle som mange sikkert kan kjenne seg igjen i: Å legge på seg den tapte vekten igjen raskt. Jeg satt fast i en ond spiral av flerårig jojo-slanking.
Har jeg karbohydratintoleranse?
Etter hver periode av vektnedgang forsøkte jeg å gå tilbake til «normale» vaner og «normale» porsjoner, men det ledet bare til at jeg gikk opp igjen. Jeg fikk høre snakk om noe som ble kalt for ”karbohydratintoleranse”, og etter å ha holdt meg til en streng lavkarbodiett over en lengre, sammenhengende periode, begynte det å skje ting med kroppen min.
Det finnes dessverre lite forskning på karbohydratintoleranse, men for meg holder det å vite at jeg klarer meg så mye bedre på fett- og proteindiett.
Det første jeg merket da jeg droppet karbohydrater var at jeg ikke lengre fikk vondt i musklene i ryggen. Det kjentes også som at det var en slags tåke i hodet mitt som hadde forsvunnet.
Etter en tid med denne dietten merket jeg at jeg hadde masse energi, ja, faktisk så mye at jeg ville gå ut og løpe den bort. Jeg kjøpe et par løpesko, begynte løpingen, og det var her mirakelet begynte.
Hele kroppen min begynte å lege seg selv. Huden min ble bedre, magen min ble bra, jeg begynte å sove godt og jeg ble i bedre humør. Medisiner som jeg tidligere tok av ulike årsaker kunne jeg slutte med.
Nå som jeg har forstått hvor viktig kostholdet er, har jeg blitt veldig nøye på hva jeg spiser.
Når jeg ser tilbake så ser jeg alt annet enn en enkel vei bak meg. Det har tidvis var tungt, men det har absolutt vært nødvendig å begå feil for å komme dit jeg er i dag.
Den viktigste leksen
Det absolutt viktigste jeg har lært meg er verdien av å erkjenne at man har mislyktes. For når man gjør det åpner man opp for nye veier.
Jeg hørte en gang et sitat som satte seg: «Definisjonen av galskap er å gjøre samme ting om og om igjen, men forvente et annet resultat.»
Om du selv lider av overvekt eller har en venn som du tror trenger litt inspirasjon, trykk på DELE-knappen så flere kan få ta del i denne fantastiske reisen.
