Ekte kjærlighet er sterkere enn alt sies det, kanskje er det derfor man lover å stille opp for hverandre og være lojale «til døden skiller oss ad», når man gifter seg. Alle holder ikke løftet sitt, menn det gjorde Michael Banks. Han historie har rørt tusenvis dypt.
«Jeg har et stort hull i hjertet mitt, og jeg frykter at det aldri kommer til å fylles», sier mannen ifølge siden Love What Matters, som har delt hans sterke historie.
Første gangen Michael Banks så Laurin var på en datingside på internett. Bildene viste en smilende kvinne uten hår på hodet, siden hun nettopp hadde gjennomgått kreftbehandling.
Til Love What Matters forteller Michael at han først scrollet forbi Laurins bilder, men da hun fortsatt å dukke opp i strømmen hans så kunne han ikke unngå å la seg fascineres av kvinnen han så.
«Jeg ble imponert av hennes mot, at hun turte å vise seg frem sånn. Etter en stund bestemte jeg meg for å sende en melding til henne», forteller Michael.
Den meldingen skulle være begynnelsen på noe stort. Laurin og Michael viste interesse for hverandre gjennom mange, lange samtaler. Alt føltes naturlig, forteller Michael, og han visste tidlig at han ville være med Laurin for resten av deres liv.
Fridde på en reise
I årene som fulgte rakk Michael og Laurin å oppleve mye sammen. De reise rundt og så verden sammen, og ved en tur til Niagarafallene bestemte Michael seg for å fri.
Laurins svar ble et soleklart «ja», men kort tid etter forlovelsen kom kreften tilbake. Denne gangen gikk det ikke an å behandle.
Ga døende kone hennes drømmebryllup
Fra den dagen Laurin fikk sin dødsbeskjed, visste Michael at det var et spørsmål om tid før hun ville forsvinne ut av denne verden. Han innså at de ikke hadde noen tid å miste, og fremskyndet derfor bryllupet slik at Laurin skulle få oppleve det før hennes gnist slukket.
Vielsen og den store festen ble det som Laurin hadde drømt om hele livet, og alt ble forevige i bilder som nå berører tusenvis.
Bare noen måneder etter bryllupet sovnet Laurin inn i sin manns armer, enn kveld i deres felles hjem.
Dette skriver Michael:
«Vi visste at vår tid var kort, men vi trodde at vi hadde måneder igjen, ikke timer. Laurin kunne ikke bli bekvem noen steder. Jeg tilbrakte kvelden med å hjelpe til så mye jeg kunne – vi fortsatte å gi henne morfin hvert 15. minutt, som ikke virket engang. Så løftet jeg henne opp og bar henne til senga vår. Innen noen minutter hadde hun gått bort», forteller Michael.
Når han ser tilbake på sin tid med Laurin føler han seg takknemlig, forteller han.
«Jeg har et stort hull i hjertet mitt, og jeg er redd for at det aldri kommer til å fylles. Men jeg har så mange fantastiske minner fra vår tid sammen. Til vi ses igjen, min kjærlighet», avsluttet Michael.
