Men det var lengre enn hun hadde trodd, nesten tre kilometer. Beina hennes var kalde og slitne, og bare noen meter fra kompisens hus kollapset Jean. Det skulle ta ytterligere seks timer før hennes kompis fant henne med ansiktet ned i snøen.
Klokken var sju på morgenen da Wally Nelson dro hjemmefra for å dra på jobb, og så sin venn ligge dypfryst i snøen.
Wally forstod at noe måtte gjøres fort, men ettersom Jeans kropp var så frossen var det vanskelig å få henne inn i bilen. Han ble nødt til å legge henne på en rar måte i bilen, skrått, for at hun skulle få plass. Så fort han hadde fått det til, kjørte han i all hast til sykehuset.
Legene gjorde alt de kunne, men var skeptiske til om livet til Jean sto til å redde.
Hun var så kald at det var umulig både å gi henne intravenøst og få tatt temperaturen hennes.
«Jeg kunne ikke åpne munnen hennes, jeg kunne ikke løfte på armen hennes, hun var dypfryst og helt stiv som is», sa legen George Sather.
Det eneste de kunne gjøre var å prøve å varme henne opp ved hjelp av elektriske tepper. Så måtte de vente.
Etter rundt to-tre timer etter at de begynte med opptiningen hørte legene noe uventet i Jeans kropp. Et hjerteslag.
Sakte men sikkert begynte Jean å gi fra seg lyd, og etter hvert til og med puste, selv om det var nokså få åndedrag per minutt.
Helt mirakuløst fortsatte Jean å bli bedre for hver time som gikk.
Det var fremdeles lenge til Jean var bra, men det gikk riktig vei.
På grunn av de omfattende frostskadene hun hadde fått, trodde legene at de måtte amputere begge beina hennes.
Jean var på intensivavdelingen i seks dager før hun ble flyttet til en vanlig avdeling. Etter 49 dager fikk hun endelig komme hjem. Utenom noen arr hadde frostskadene nærmest forsvunnet helt, og hun trengte heldigvis ikke amputere hverken bein eller tær.
Hun hadde fortsatt en lang vei å gå før hun ble helt frisk igjen, men hennes raske fremgang er virkelig et mirakel!
Noen ganger er det bare ikke meningen at vi skal dø. Del om du også tror på skjebnen!