”Hei pappa, jeg har det ikke bra. Kan du kjøre meg til legen?» På sykehuset ble det fryktelige avslørt

Høsten er her, og med den kommer forkjølelser, hosting og nys. Det er ikke så farlig, akkurat – men heller ikke særlig gøy.

Man vil aller helst bare krype opp i sofaen med et pledd, en kopp te og en god bok, men hverdagen går sin vante gang og livet byr på jobb, å ta hånd om barna, vaske og lage mat. Den boken får bare vente.

Kjenner du deg igjen?

Men iblant utvikler forkjølelsen seg til noe verre, og du har ikke noe annet valg enn å holde sengen.

Shayla Mitchell var ikke i særlig god form og hadde en hoste som ikke ville gå over. Hun trodde at hun kanskje hadde pådratt seg en bihulebetennelse.

En dag var hun så sliten at hun spurte om ikke pappa Tom kunne kjøre henne til legen.

Det gjorde han gjerne, og neste dag hentet han sin 16 år gamle datter og dro til legen. De hadde også bestemt seg for å ta en matbit sammen etter legebesøket.

Shayla ble undersøkt av legen som så forlot rommet. Da han kom tilbake var det med en beskjed de ikke hadde regnet med.

Shayla hadde en kreftsvulst som tok opp nesten to tredjedeler av brystet hennes. Den hadde til og med fått en av lungene hennes til å kollapse.

Til tross beskjeden valgte de likevel å spise middag, men det ble ikke på en restaurant – men et sykehus. På dette tidspunktet hadde de ingen anelse om at de neste 450 måltidene skulle bli inntatt på barneavdelingen ved Fairfax Hospital.

Shayla hadde hatt Hodgkins lymfom lenge og prognosen var ikke bra.

Men før Tom fortalte datteren hvor ille det egentlig stod til dro han til en butikk og kjøpte en ring til hver av dem.

Han lovte å ha på seg ringen hver dag til Shayla var kreftfri.

Det kommende året tilbragte Tom med sin datter mens hun kjempet mot kreften.

Hun måtte gjennomgå tusentalls tester, blodoverføringer, stråling og cellegift. Men hun sluttet aldri å kjempe.

Tom holdt datterens hår mens hun kastet opp. De gråt sammen, de lo sammen og de forsøkte å være modige sammen.

Så kom dagen hvor legene ikke lenger kunne gjøre noe. Kroppen hennes svarte ikke på behandlingen og benmargtransplantasjonen hadde vært mislykket.

Dette skrev Tom på Facebook-siden Love What Matters:

”Hvordan skulle jeg kunne ha denne samtalen med min elskede datter? Hvordan skulle jeg være modig nok til å fortelle min datter at hun skal gå bort? Jeg visste at jeg måtte være modig for HENNE! 

Jeg hadde selvfølgelig den samtalen med henne, og selv hvor rart det måtte lyde så var det en av de vakreste, mest magiske og underbare samtalene jeg har hatt i hele mitt liv, og en som jeg håper du ALDRI NOENSINNE behøver å ha…» J

Da Tom sluttet å prate hvisket Shayla fem ord til faren sin: «Er jeg fremdeles modig, pappa?»

Tom så dypt inn i øynene til datteren og så hvor sliten hun var. Hun hadde kjempet så lenge.

Det var da han innså at hun ikke hadde kjempet for seg selv. Hun hadde kjempet for ham.

Et par dager senere døde Shayla. Tom var helt knust, men en ting visste han med sikkerhet. Shayla kjempet hardt. Hun var modig.

La oss alle hedre minnet etter Shayla og alle andre barn som dør av kreft.