Når man som foreldre leverer barnet sitt i barnehagen, regner man med at barnet er i trygge hender.
Forsøk da å sette deg inn i situasjonen til en foreldre som får sin datter eller sønn hjem igjen med store, sviende og røde sår over hele ryggen.
Dette skjedde nemlig med Jannica Sjödin, til tross for at de ansatte i barnehagen påstod at det ikke hadde skjedd noe spesielt i løpet av dagen.
Da Jannica Sjödin hentet sin ett og et halvt år gamle sønn i en barnehage i Malmö denne uken virket alt først helt normalt. De ansatte hilste, var hyggelige og hadde ikke noe spesielt å fortelle om sønnens dag. Det Jannica ikke visste var at hun skulle oppdage noe forferdelige når hun kom hjem.
I et Facebook-inlegg deler hun den skremmende historien.
– Jeg hentet sønnen min i barnehagen som vanlig. Jeg møter og hilser på tre ansatte. Ikke noe rart har skjedd. En helt vanlig dag. Etter at sønnen vår hadde spist var det på tide med et bad. Jeg sier bare at dette var det verste badet i hele mitt liv.
Da Jannica ser nærmere på sønnens rygg får hun sjokk.
– For det første får jeg ikke av genseren med én gang. Det satt liksom fast. Når jeg drar litt forsiktig i den, gråter hjertet mitt. Det er minst 15 bitemerker og halvparten av dem har blitt til sår. Altså har det barnet som har bitt vår sønn, bitt så hardt at det har blitt sår.
Dette er heller ikke første gang sønnen har skadet seg i barnehagen. Bare noen uker tidligere hadde han falt og skadet seg da en av de ansatte skulle sette han ned på gulvet.
– Han fant ikke balansen før hun slapp han, så han måtte operere ut to tenner. Flere dager med et barn som ikke kunne spise og som samtidig ble proppet med smertestillende for at han skulle slippe smerte og søvnløse netter, skriver Jannica.
Jannica kan ikke forstå hvordan de ansatte kan la være å fortelle henne om hva som har skjedd.
– Hvordan kan man glemme å fortelle oss dette og hvordan i all verden har vårt barn fått 15 bitemerker? Han må jo ha ligget på magen mens en annen har holdt ham nede. Men hvor var de ansatte? Bare tanken får meg til å gråte, å forestille meg mitt barn som kjemper og gråter.
Hva tenker du om denne hendelsen? Del gjerne Jannicas innlegg videre på Facebook.
