Ifølge min mening finnes det ingen måte å kompensere for alle modige menn og kvinner som risikerer livene sine for vår frihet og beskyttelse.
Men vi kan jo hjelpe dem ved å krysse fingrene for deres sikkerhet og støtte familiene deres. Dessverre finnes det for mange militære tjenestemenn som lider i stillhet og er helt glemt.
Da denne eldre Vietnam-veteranen dro på en restaurant for å spise middag, så han et bord med yngre gutter i nærheten. Han tenkte ikke så mye på det før guttene nærmet seg bordet hans, en etter en, forstyrret måltidet hans gjentatte ganger. Så fikk deres oppførsel hele restaurantens oppmerksomhet da veteranen begynte å gråte.
74-åringen Lou Zezoff bor i Granite City, Illinois, med sin kone Annette. For ikke så lenge siden gikk de ut for å spise på en restaurant og paret så frem til å ha det hyggelig sammen. Som vanlig hadde Lou på seg sin «US Navy Vietnam Veteran»-caps da han gikk ut.
Paret kom til restauranten og etter at de satte seg, så Lou fem gutter som satt ved et bord i nærheten. Han visste det ikke da, men de unge mennene la merke til Lou og hans caps også, og de kom til å gjøre denne kvelden til en opplevelse han aldri ville glemme.
Sixty years ago today i took the oath and enlisted in the US Navy. Reported to Boot camp at Great Lakes il. The rest is history.
Posted by Louis Zezoff Jr. on Wednesday, January 23, 2019
Så sprang en av guttene frem
Etter at Lou og hans kone bestilte maten, løp en av de unge mennene frem. Lou ønsket gjerne å spise måltidet sitt i fred og ro, men en av de unge mennene kom frem og stod ved Lous bord.
«Jeg reiste meg», sa Lou om da han fikk øyekontakt med den unge gutten. Den unge mannen strakk ut hånden sin og ville takke Lou for hans innsats. Gesten overrasket Lou, det er jo ikke den type scene som utspilles på restauranten hver dag. Lou trodde det stoppet der, men resten av gruppen reiste seg og uttrykte sin takknemlighet.
«Jeg visste at de var fra militæret, utifra deres frisyrer – høye og stramme», sa Lou og forklarte hvordan han visste at de var tjenestemenn.
Having lunch with my Angel
Posted by Louis Zezoff Jr. on Saturday, May 4, 2019
Lou visste ikke hva som skulle skje
De unge mennene var med i marinen. Og som jeg nevnte, det stoppet ikke med håndhilsing. Da den første mannen gikk tilbake til bordet sitt, gikk nestemann bort til Lou. Igjen reiste veteranen seg opp og visste ikke helt hva som ventet ham.
Den andre unge mannen sa så:
«Jeg vil takke dere for alle fem av oss», og henviste til de andre. Lou takket de unge mennene for sine vennlige ord og de pratet kort med hverandre.
Lou uttrykte sin takknemlighet og ønsket dem alle en god fremtid med deres militære karrierer. Deretter gikk han tilbake til måltidet og tenkte ikke så mye mer på det som hadde skjedd. Men noen minutter etter at Lou og hans kone avsluttet middagen, vinket han på en servitør for å få regningen.
Da servitøren kom til bordet deres, viftet han med regningen med et stort smil om munnen og sa: «Dette er din lykkedag».
De unge guttene hadde betalt for Lous middag. Det var også en beskjed på kvitteringen. En av guttene hadde skrevet «Semper Fi» på toppen, med et «Oorah!» lengst ned, det betyr «alltid trofast» på latin.
Posted by Louis Zezoff Jr. on Friday, February 15, 2019
Viste sin takknemlighet
Lou var helt overrasket og gikk bort til bordet deres, la armen rundt en av guttene og insisterte på at de ikke trengte å betale for middagen hans. En av dem sa at et «takk» holdt.
«Du trenger ikke gjør det. Jeg vet at når du er i militæret tjener du ikke mye penger», sa Lou til dem.
Men guttene var bestemt.
«De ville at jeg skulle vite hvor mye de satte pris på meg», sa Lou.
Da Lou og Annette skulle gå, hendte det noe annet som ga de andre gjestene ærefrykt. Da de visste at de skulle skille veier, ville de unge guttene gi veteranen en siste oppvisning av respekt. Mens den femte mannen gikk for å betale regningen, gikk de andre fire frem til Lous bord og strakk ut en hånd for å hilse på håndhilse på veteranen en siste gang. Hver og en takket og klemte ham, en etter en. Da Lou beskrev hendelsen fikk han tårer i øynene.
«De gikk frem til bordet mitt, stod på rad og hver og en av dem strakk ut hånden, tok tak i min, takket meg, klemte meg og gikk til høyre for meg», sa Lou.
Hele restauranten applauderte
Atmosfæren i restauranten, som en gang var høylytt og pratsom, ble erstattet med en uvanlig stillhet ettersom tilskuerne tittet på guttenes oppførsel. Mennesker stilte seg opp og applauderte for de unge guttenes respekt til veteranen. Selv Lous kone Annette ble rørt av hendelsen.
«Jeg tenkte på sønnen min, som er pensjonert fra luftforsvaret, og de menneskene som takket ham for hans tjeneste. det er givende å se at militæret er så sterkt og høflig», sier Annette.
Dette er definitivt en dag som Lou aldri kommer til å glemme.
Se intervjuet fra da Lou fortalte om hendelsen:
Respekt og takknemlighet er det minste vi kan gi de modige mennene og kvinnene som risikerer livene sine for våre friheter og beskyttelse! Uansett om de er fra militæret, politiet eller brannvesenet, så kan vi aldri takke de nok for alt de ofrer for andre mennesker i samfunnet. Vennligst del denne historien på Facebook hvis du er enig!
