I dagens samfunn hender det vi glemmer bort våre eldre, og mange lever ensomme og isolerte. Men bare fordi man han fylt 65 og har gått av med pensjon betyr ikke det at man ikke har følelser og tanker.
Og bare fordi man har levd et langt liv er man ikke ferdig med vennskap og kjærlighet.
Derfor må jeg bare dele denne historien om 4-årige Norah. Hun tok kontakt med en «gamling» på butikken – og det endret deres liv for alltid.
Dette her er Tara Wood. Hun er mor til syv små barn. Da et av hennes barn, Norah, fylte 4 år var hun med på noe utrolig. Hun følte veldig på at hun ville dele historien – og nå sprer den seg som ild i tørt gress.
Dette skriver mammaen:
Dagen før min datter Norahs 4-årsdag, fortalte hun meg noe bemerkelsesverdig.
Jeg hadde akkurat hentet henne på førskolen da hun gjorde meg oppmerksom på et eldre menneske som gikk over parkeringsplassen.
Hun forklarte at hun var svak for eldre mennesker: «Jeg liker gamle mennesker fordi de går like sakte som jeg gjør og de har like glatt hun som jeg har. De skal alle dø snart, så jeg skal gi de all kjærlighet jeg klarer før de er døde.»
Visst, det var kanskje litt mørkt og rart på slutten, men jeg likte likevel hvordan hun tenkte.
Jeg ble forundret over hennes omtenksomhet og empati og postet hennes ord på Facebook da vi kom hjem. Da hadde jeg ingen anelse om hvor mye hun faktisk mente det.
Dagen etter – på sin bursdag – igjen, på vei hjem fra skolen, spurte hun om vi kunne stoppe på butikken for å kjøpe bursdagskake til henne og søsknene som de kunne ha etter middag. Og hvordan sier man nei til et bursdagsbarn?
Jeg satte Norah og hennes yngre søster i en av de enorme handlevognene formet som en bil, og gikk rake veien mot bakverket. Etter vi plukket med oss kaker, stanset jeg ved et reklameskilt som fanget min oppmerksomhet.
Men jeg var fullt opptatt med å finne produktene som tidligere hadde fanget interessen min, ser jeg at Norah reiser seg i handlevognen, pekende og triumferende: «Hei, gamling! Det er bursdagen min i dag!»
Mannen var eldre, uttrykksløs i ansiktet og hadde store øyebryn. Før jeg rakk å hysje på henne for å ha kalt han en «gamling» stilte han seg opp og snudde seg mot henne.
Om han på noen måte var fornærmet av hennes uforskammede utsagn, så viste han ikke det. Ansiktsuttrykket hans myknet, og han svarte «Hallo der, lille frøken! Og hvor gammel blir du i dag?»
De småpratet i noen minutter, han sa «gratulerer med dagen», og vi gikk hver vår vei.
Vi møtte mannen igjen en stund senere og gikk bort til han. «Unnskyld meg, herren? Dette er Norah og hun vil vite om du kunne tenke deg å ta et bilde med henne på bursdagen sin?»
Mannen gikk fra å se forvirret ut til å siden se glad og opprømt ut.
Han tok et steg tilbake, støttet seg i handlevognen sin og la den ene hånden på brystet og spurte «Et bilde? Med meg?»
Norah svarte direkte: «Ja, for bursdagen min!»
Og han stilte seg opp på et bilde. Jeg dro frem min iPhone og de poserte sammen. Hun la sin myke hånd på hans. Han tittet på henne i stillhet med glitrende øyne. Jeg spurte om navnet hans og han fortalte at han het Dan.
I magien som oppstod der i kassa oppstod det en kø bak oss, men ingen brydde seg. Norah og Dan merket knapt at de pratet som om de hadde kjent hverandre et helt liv.
Etter noen minutter takket jeg Dan for at han tok seg tid til oss. Han ble aldeles tårevåt og sa: «Nei, takk skal DERE ha. Dette har vært den beste dagen på veldig lenge. Du har gjort meg så glad, Norah.»
De klemte igjen og så forlot vi butikken. Norah hold blikket festet på han til han ikke lenger var i vårt synsfelt.
Jeg lyver om jeg sier jeg ikke var rørt til tårer etter dette møtet. Jeg var helt overrumplet av denne hendelsen og tenkte at noen av min følgere på Facebook ville bli rørte også.
Jeg postet historien på Facebook sammen med et bilde.
Senere den kvelden, fikk jeg en melding av en lokal følger som kjente igjen Dan.
Hans kone Mary, hadde gått bort noen måneder tidligere, og han hadde vært ensom siden hans elskede gikk bort. Hun ville at jeg skulle vite at han garantert ble truffet rett i hjertet av min lille datters gest. At han trengte det og aldri kom til å glemme det.
Jeg spurte om Dans telefonnummer og ringte han noen dager senere.
Senere besøkte vi Dans lille, koselige hus – der bilder og minner av hans elskede Mary fremdeles var stolt fremstilt. Han hadde klipt seg, barbert skjegget og var kledd i jakkebukse og loafers. Han så nesten ti år yngre ut.
Han hadde satt frem et barnebord, papir og fargestifter til Norah. Han lurte på om hun kanskje kunne tegne noen tegninger som han kunne henge på kjøleskapet. Hun ble naturligvis strålende glad og begynte å tegne.
Til slutt hadde vi tilbrakt nesten tre timer hos Dan. Han var tålmodig og veldig snill mot datteren min, som hele tiden var i farten.
Nå spør Norah om Dan hver dag. Hun bekymrer seg for han. Lurer på om han er ensom, kald eller har ost til smørbrødene sine.
Dan tenker på Norah også. Etter at vi nylig møttes fortalte han meg at han knapt hadde sovet en hel natt etter konen gikk bort. Men etter Norah har han sovet godt hver natt.
«Norah har gjort meg hel», fortalte han.
Jeg satt igjen målløs og med øynene fulle av tårer.
78 år skiller disse personene i alder. Men på en måte, har deres hjerte og sjel møttes.
Norah og jeg har lovet å treffe Dan hver uke – selv om det bare er i 15 minutter og for en kjapp klem og legge igjen litt ost.
Jeg har invitert han til Thanksgiving hos oss. Han er en del av vår familie nå, uansett om han vil det eller ikke.
I blant kan en samtale med en fremmed lede til vakre, nye erfaringer. Dere bør prøve det.
Denne historien syns jeg på en aldeles strålende måte minner oss på å se og høre mennesker. Som mamma Tara så treffsikkert uttrykket det: Lukk aldri øynene for hva en samtale med en fremmed kan lede til.
Så, del gjerne denne inspirerende og hjertevarmende historien med dine nære og kjære.
