For mange er det å føde et barn planlagt, etterlengtet og et øyeblikk av fullstendig lykke. Men dessverre ikke for alle.
Lørdagskvelden den 16 mai 1998 var Azita Milanian fra California, USA, ute og jogget med hundene sine. Hun hadde blitt spurt om hun ville være med på fest, men avslo tilbudet kun timer tidligere.
Midt under løpeturen, stoppet en av hundene plutselig og begynte å grave. Da Azita gikk fram for å se hva hunden hadde funnet, fikk hun helt sjokk da hun så to, små babyføtter stikke fram under jorden.
Hun antok at barnet foran henne var dødt, da babyen plutselig ga fra seg et uventet skrik. Raskt gravde hun fram barnet som fortsatt hadde navlestrengen hengenes ut fra magen.
«Fine deg, ikke dø,» sa hun til barnet, skriver Los Angeles Times. «Jeg kommer ikke til å forlate deg, jeg elsker deg».
Hadde blitt levende begravd
Barnet som lå tullet inn i et håndkle hadde ikke bare blitt dumpet, men til og med levende begravd.
«Han tok tak i håndleddet mitt og sluttet å gråte,» forteller Azita og fortsetter: «Det var veldig sterkt».
Hva slags person er det som kan gjøre noe slikt mot et nyfødt, uskyldig lite barn.
Azita tok raskt med seg den lille til sykehuset der han fikk tilsyn med en gang. Kroppstemperaturen hans var livstruende lav på 27 grader, men han overlevde.
Mange engasjerte seg i å finne personen som hadde lagt igjen gutten, som en av sykepleierne på sykehuset ga navnet Christian, men ingen sto fram.
En anonym telefonsamtale skal ha kommet inn, hvor personen spurte hva straffen var for moren som dumpet barnet, men hun sto aldri frem.
Myndighetene mistenkte at mammaen antagelig har vært veldig ung, fått panikk etter fødselen og så dumpet barnet.
Azita vurderte selv å adoptere Christian, men etter all oppstandelsen i media visste hun ikke om gutten ville være trygg hjemme hos henne.
En god stund holdt hun seg oppdatert på hva som skjedde med Christian. Men etter at han ble adoptert, var det ikke mulig lenger.
Hun drømte om at han en dag skulle finne henne igjen, akkurat som hun fant han.
Men årene gikk og hun hørte ingenting. Ikke på 20 år.
Christian ble adoptert bort til en bra familie. En familie som elsket han og ga han navnet Matthew Witaker. Men han fikk beholde navnet Christian som mellomnavn.
Visste ikke at han var adoptert
Men det var ikke før han fylte 17 år at han fikk vite av foreldrene at de ikke var hans biologiske.
Da han ble 20 ble han spurt av en lokal radiostasjon om han kunne tenke seg å gjøre en DNA-test og så få svar på livesending. Han gikk med på tilbudet, og invitert inn til studio var også Azita.
Gjensynsgleden var stor, og Azita, som i alle år hadde tenkt på babyen hun fant den dagen, kunne endelig puste ut med viten om at han hadde fått en bra oppvekst og var lykkelig.
Han var overbevist over at hans biologiske foreldrene ikke hadde blitt bra foreldre, og kunne ikke tenke seg en bedre oppvekst enn han hadde fått.
«Jeg er her i dag. Jeg har levd et fantastisk liv,» sa Matthew til Los Angeles Times. «Jeg ble adoptert bort til en fantastisk familie. Jeg hadde ikke kunnet bedt mine foreldre om noe mer.»
Dagen Azita fikk møte Matthew igjen, på bursdagen hans, tok hun med han til plassen der han ble funnet 20 år tidligere. Det var et følsomt øyeblikk da Azita og Matthew besøkte stedet som kunne ha blitt hans grav.
For et lykketreff at Azita fant Christian den dagen, ellers hadde han antagelig nok ikke overlevd.
Kjærligheten til et barn sitter ikke i DNAet; det sitter i hjertet. DEL om du er enig!
