En dag var fotografen Sid Saunders ute på tur i skogen i England. Plutselig snublet han inn i noe på bakken, og falt nesten over ende.
Det var noe hardt han hadde sparket bordi. Først trodde han det var en gammel trestubbe eller en stein. Men da han tok en nærmere titt oppdaget han at det var noe helt annet.
Det var en liten, mosete gravstein som så vidt syntes blant buskene.
Saunders skjønte ingenting. Var det en gravstein midt i skogen? Han klarte ikke å l være å ta en nærmere titt på den lille gravsteinen.
Han så hvor skitten og mosete den var, så han tenkte at han skulle ordne opp og la gravsteinen få tilbake sin stolthet og prakt.
«Jeg bestemte meg for å gå tilbake neste dag og rydde opp litt, også området rundt gravsteinen», forteller Sid Saunders til The Dodo.
Han fjernet løv og mose, og etterhvert kom en skrift til syne. Han fjernet mer rusk fra gravsteinen.
Han jobbet flittig med å få fjernet all mosen og møkken. Og da det var gjort, kom det tydelig frem for han at dette ikke var noe vanlig gravsted. Dette var et gravsted dedikert til noens elskede – fra 1882.
«Til minne om vår lille Duchie», sto på det på gravsteinen.
Han skjønte snart hvem som hadde blitt begravd der, for over 130 år siden.
Først trodda han at den lille graven kanskje tilhørte en hund, men gravplassen hørte til noen som var mye mindre.
Saunders fant et lite bilde av en kanin, risset inn ved siden av bokstavene: «Født august 1869. Død desember 1882».
«Jeg ble veldig overrasket og sjokkert», sier Sid som ble emosjonelt berørt:
«Da jeg gikk tilbake og ryddet opp, så jeg den lille inngraveringen av en kanin og innså at det mest sannsynlig var en hollandsk kanin».
Hollandsk kanin kalles ofte Hollender, de er populære som kjæledyr og lett identifiserbare gjennom sitt karakteristiske fargemønster. En gang i tiden var hollendere den mest populære av alle kaninraser og i England var det veldig mange oppdrettere.
Med kjærlighet, trygghet og bra tilgang til mat kan kaniner bli 10 år eller eldre.
«Duchie» fikk leve til den voksne alderen av 13 år og var sikkert et kjært familiemedlem – kanskje var det derfor han eller hennes eiere lagde en helt spesiell gravstein?
Husdyr er familie, tross alt.
«Han må ha hatt det veldig bra om han fikk leve så lenge», sier Sid Saunders.
Stedet «Duchie» ble begravet på har vært en del av en privat eiendom siden 1800-tallet, ifølge Sid.
Kaninen hadde nok bodd hos familien som eide eiendommen i alle de årene, og levd et lykkelig liv med familien sin. Nå er eiendommen en del av et friluftsområde, som består av flere turstier.
Tross det er det ingen som har sett den lille graven på mange, mange år.
Og selv om ingen vet sikkert hvor og hvorfor lille «Duchie» ble begravet her, så er en ting sikkert: «Duchie» var en høyt elsket kanin.
Sid Saunders fine oppdagelse gjør at vi dyreelskere fikk ta del i denne fine, lille historien, 130 år senere.
Takk Sid, for at du ryddet opp på gravstedet og delte «Duchies» historie.
Del gjerne historien videre hvis du også elsker dyr!
