Det er nå tre måneder siden håndballstjernen Camilla Herrem mistet faren sin. I disse dager er hun samlet med landslagstroppen for å kjempe om plass i håndball-VM i Japan senere i år. Det er en arena hun bruker til mer enn å vinne håndballkamper.
Støttespilleren
Det siste året har vært proppet av oppturer – og nedturer – for håndballspilleren Camilla Herrem. I juli i fjor ble Camilla mamma for første gang, da lille Theo kom til verden. Hun kom seg raskt tilbake på håndballbanen, og har vær en sentral spiller i Solas kamp om plass i Eliteserien. Dette klarte de i mars, med 22 seire og null tap i løpet av sesongen. Nå er hun på plass på landslaget igjen for å være med og kjempe om plass i håndball-VM som arrangeres i desember. Men blant disse oppturene har det vært spesielt en hendelse som har preget Camilla sterkt de siste månedene, da hennes forbilde, nære støttespiller – og pappa, døde i februar.
– Det har vært det jævligste jeg har vært borti. Heldigvis har jeg familie rundt meg, og Theo gjør hverdagen enklere, sier Herrem til TV 2.
Kun tre måneder er gått siden bortgangen. Til TV 2 forteller Herrem at hun ved han alltid er med henne.
– Jeg vet jo at han er der. Men ofte føler man at man må sette på en fasade selv om man har det vondt inni. Jeg kan ikke gå og være lei meg hele tiden. Jeg forsøker å skyve vekk tankene ganske mye, men det er småting som gjør at det kommer, sier en gråtkvalt Herrem.
Trøst i håndballen
Pappa Carl Otto Herrem var en aktiv støttespiller for dattera på håndballarenaen. Ifølge VG har han vært tilstede på alle mesterskapskampene Camilla har spilt, med unntak av tre kamper.
– Før kamper måtte jeg alltid se hvor mamma og pappa satt. Nå er det heller sånn at jeg lukker øynene og tenker på han, sier hun til TV 2.
Det er nettopp på håndballbanen hun nå søker trøst.
– Det er det jeg synes har vært så godt med håndballen. Man trenger ikke tenke. Jeg kan komme på trening og gjøre det jeg skal og spille kamp og vite at jeg skal være her i to timer. Slippe å tenke så mye. Men jeg regner med at han sitter der og følger med.
Takket være gode lagvenninner og et godt støtteapparat, får hun hjelp til å bearbeide sorgen.
– Det er tøft, men heldigvis har jeg så mange fine venner også her på landslaget jeg kan snakke med. Jeg synes det er viktig å snakke om det også. For om man ikke kan snakke om det, tenker jeg bare så mye hele tiden, så da kan det bare boble over. Så jeg er veldig glad for den støtten jeg har her.
Det er så godt å høre at Camilla finner trøst og støtte i håndballen. Det er en stor sorg å bearbeide bortgangen av sin kjære far. Vi ønsker Camilla og resten av det norske landslaget masse lykke til i kveldens kvalifiseringskamp mot Hviterussland! Legg gjerne igjen et hjerte i kommentarfeltet for å vise din støtte og ønske håndballjentene lykke til.
